En deilig dag på stranda

Her vi bor er vi så heldige at vi har en fin liten strand bare en rusletur unna. Det er en liten bukt i vår beskyttede lille fjord, så vannet blir fort varmt og deilig her. Når været er så flott som det er nå om dagen, så er dette selvsagt et flott sted å gå tur med hund.

Edward elsker å gå tur her, særlig når det er lite folk, for da kan han springe det han orker i sanda uten å ha på seg bånd.

For Edward er det mye nytt og spennende å oppleve. Denne gangen traff vi på to meget nysjerrige svaner som kom helt bort til oss for å hilse på.

Svenene likte ikke Eddie noe særlig. de freste og hveste når han kom for nærme.

Men det skjønte jo ikke han noe særlig av, og han var veldig interessert i dem.

Det var først når den ene svanen reiste seg opp i full størrelse at han ble litt skeptisk.
Heldigvis er det mye annet å finne på på stranda.

Slik som å plaske rundt på grunna og smake på alt man finner av skjell og sneglehus.

Husfruen lot seg også lokke ut i det fristende vannet, og da ble det ekstra gøy for Edward, selv om hun tullet og sprutet vann.

Noen stor fjellklatrer kan foreløpig Edward ikke skryte av å være.

Men når man først kommer seg opp, blir man belønnet med litt bedre utsikt, og muligheten til å sjekke ut hva en livbøye er for noe rart.

Eddie tok seg tid til en liten kosepause hos Hubby og Husfruen som slappet av og solte seg på svaberget.

Da det begynte å bli litt kjedelig fant Hubby fram tauballen, og da var det full fres igjen.

Eddie fant en måkefjær og ville spise den opp, men Husfruen ville heller bruke den til å sjekke om han var kila på nesa.

En flott liten puddel skuer ut over sjøen.

Vi får håpe vi får mange slike dager som denne utover sommeren.

Tissetrening

Er det noen der ute som har gode tips om hvordan man skal få en valp husren? Det ville vi i så fall bli veldig glade for.

Nå har vi hatt Edward i nesten fire uker, og selv om han har lært seg masse på den tida, så virker det som om tissetreningen nærmest har stått på stedet hvil. På nattestider går det veldig greit. Han har uten problemer sovet i buret sitt under trappa fra første dagen vi fikk ham hjem. De to første nettene bæsjet han på puppypadsen i buret, men etter det har han bare gjort fra seg ute. Så akkurat dét går kjempefint. Han har pleid å tisse på padsen i løpet av natta, men den siste uka har det vært tørt når vi har åpnet buret hans om morgenen, så det er åpenbart at han klarer å utvise ganske bra kontroll over blæra. Om morgenen bærer det rett ut til komposthaugen bak huset, og der tisser han som en hest og gjør fra seg. Han har likevel ikke lært at dette stedet er doen.

Vi er veldig nøye på å ta ham ut ofte i løpet av dagen, slik at han ikke skal behøve å gå å holde seg altfor lenge. For at han skal lære å assosiere handlingen med et ord, gjentar vi ordet ”tisse” hele tida mens han holder på ute. Det virker etter hvert som han begynner å koble ordet og handlingen nå, for på kvelden når han er veldig trøtt, setter han seg ned nesten med en gang når vi tar ham med ut og sier ”tisse”. Vi roser ham også veldig når han tisser ute, men han ser egentlig ikke ut til å bry seg så mye om verken ros eller godbit i disse situasjonene.

Problemet er når han er inne sammen med oss på dagtid. Da tisser han hvor han måtte finne det for godt. Han viser overhodet ingen tegn til å være trengt. Det er absolutt ingen pistring ved døra, ingen snusing eller anstrengt oppførsel i det hele tatt. Han bare stopper opp med det han holder på med, og setter seg på huk uansett hvor det er. Han tisser midt i lek, vanlig vandring etter oss rundt i huset, og til og med ved matskåla. Det har hendt flere ganger at han setter seg ned og tisser akkurat i det vi er i ferd med å gå ut, eller bare en meter unna en åpen verandadør, så han har tydeligvis ikke skjønt at dette er noe som ikke skal gjøres innendørs. I og med at vi ikke får noe forvarsel på hva som skal skje, er det veldig vanskelig for oss å følge disse rådene man leser om, at man skal ta valpen ut med en gang man ser tegn til at noe er i ferd med å skje.

Vi har forsøkt ulike reaksjoner når uhellet er ute. I begynnelsen bare plukket vi ham opp og tok ham med utendørs. Vi kjeftet ikke, men siden dette tydeligvis ikke hadde den ringeste effekt, har vi nå begynt å si skarpt og tydelig ”Nei!” om vi tar ham på fersken. Heller ikke det ser ut til å hjelpe. Edward ser bare forvirra ut.

Selvsagt kan det henge igjen lukt i gulvet som gjør at han ser på dette som et toalett, men vi er veldig nøye med å vaske med en eneste gang. For en stund siden hadde vi branntilløp i huset, og da vi vasket det ned etterpå fikk vi en slik ”industry strength”-luktfjerner som visstnok skal være den mest effektive som finnes på markedet. Det er den vi bruker, og vi kjenner i alle fall ingen tisselukt inne, men det kan jo hende at Edward med sin følsomme nese lukter mer enn oss. Men om så var skulle man jo tro at han ville bruke samme plassen hele tida, og det gjør han ikke. Det virker tvert i mot ganske vilkårlig hvor han går. Det eneste stedet han viser en viss preferanse for er gulvteppet i spisestua, så der får han ikke lov til å oppholde seg nå.

Vårt seneste forsøk er å henge en bjelle i en snor i dørhåndtaket. Hver gang vi tar ham ut for å tisse, så ringer vi i den. Håpet er at han skal klare å forbinde bjella med tisseturer og klare å si i fra selv når han vil ut. Vi regner ikke med at det skal skje over natta, for å si det sånn. Foreløpig driver han bare og leker med bjellene. Jeg har mine tvil om hvor lenge de vil overleve tennene hans, så det kan nok hende at vi må kjøpe nye om ikke lenge.

Vi vil gjerne høre historier om hvordan andre har taklet dette med ”pottetrening”. Har dere noen gode råd?

Valpesosialisering

I dag var det en spennende dag for Edward. Vi dro nemlig på valpesosialisering på den lokale hundeklubben, og hvem andre traff vi der enn Edwards søster.

JØSS, er'e kjentfolk her?
Edward møter søsteren sin igjen.

Det ble veldig fort tydelig at hundene kjente hverandre igjen, for de var stort sett bare opptatt av hverandre mesteparten av tida. Men et utelukkende hjertelig gjensyn var det ikke. Det ble masse herjing og slåssing.

For oss var det veldig artig å få hilse på en av Edwards mange søsken. Den vesle jenta var vesentlig mindre enn ham, og utrolig søt. Hun hadde visstnok vært veldig tilbakeholden overfor de andre hundene, men da Edward kom, så tøffet hun seg noe skikkelig.

OJ! Hun var ganske tøff hun der søsters. Eddie synes et øyeblikk det er lurt å søke tilflukt mellom bena til Husfruen.

Etter den innledende fasen med snusing og springing etter hverandre var unnagjort, så var lekeslåssingen i full gang. Til slutt så ble det så heftig at vi måtte skille dem. På bildene ser det jo voldsomt dramatisk ut, men det var nok mest morsomt.

VISER TENNER, men det var nok mest gøy å lekeslåss med en man kjente fra før.

For øvrig var det veldig artig for både oss og Edward å treffe andre valper og eierne deres. Han var bittelitt skeptisk de første minuttene, men så ble det visst bare spennende.

Underveis trente vi på innkalling. Vi hadde våre tvil om Edward ville klare å konsentrere seg oppi alt som foregikk, men han kom seg ei kule da det var vår tur. Vi ble også veldig stolte over hvor flink han var til å sitte og å gi labb , for det var det langt fra alle valpene som kunne.

Vi synes at valpesosialiseringen er et flott tiltak fra klubben sin side, og vi gleder oss ordentlig til neste uke. Ikke minst til å treffe søsters igjen, selvfølgelig. 

Vårens kulinariske gleder

Vår er ensbetydende med grilling her i huset. Hubby er grillmesteren og Eddie er ivrig lærling.

SNUSER. Du Hubby, er de pølsene ferdige snart eller?

Når liflige dufter sprer seg fra grillen, sitter Edward pal og vokter på maten. Det kan jo hende det vanker en grillpølse.

MIN FØRSTE GRILLPØLSE. Den smakte så godt at det nesten ikke var til å tro. 

Tørrfôr er lite populært for tida. Det er jo så mye annet spennende å spise. I anledning av at William var på besøk i påska, hadde vi pannekaker til frokost noen dager, og gjett om de fallt i smak hos valpen vår. Han fikk som regel den første "prøvepannekaken" som ble stekt og den "siste-slant-pannekaken". Det gled ned på høykant. Vanligvis har Edward forholdsvis begrenset appetitt, synes vi, men når det gjelder pølser og pannekaker så har han ikke magemål.
Heldigvis er han begeistret for sunnere matvarer også. Særlig frukt er veldig godt.

FRUKT. Både epler og appelsiner er populær kost. 

HØFLIG. Å gi labb går helt av seg selv nå. Det trenger vi ikke lenger be om.

Hagelivet byr også på mange nye leker. Det er uendelig mange pinner som ligger rundt omkring, og som bare ber om å bli tygget på eller kastet og jaget etter.

FØLG MED DA!. Hmm, ser ikke Husfruen at jeg har en pinne her som hun må kaste for meg?

Til tross for at vi egentlig synes at Edward spiser lite, så har han lagt på seg over to kilo siden vi fikk ham. Nå veier han 6,7 kilo, og begynner å bli litt tung å løfte på.

STOR GUTT. - Husfruen synes jeg er i ferd med og bli tung, men jeg er like søt for det.
Her er jeg dessuten skikkelig skitten på snuta etter at jeg har vært ute og lekt hele dagen.
Akk ja, da tar hun meg vel med i dusjen igjen. 

Påsken med William

Så var påsken over for denne gang, og til Edwards store sorg har William reist igjen. Det var stor stas for Edward å ha en å leke med som aldri ble sliten, og som gadd å løpe rundt og rundt dagen lang.

BALLSPILL. Eddie har ikke helt skjønt reglene for å leke med ball ennå, men han har helt klart skjønt at det er kjempemoro. 

Heldigvis har påskeværet vært helt fantastisk, og Edward har kunnet utfolde seg utendørs dagen lang. Husets tobeinte har også satt pris på godværet. Vi har kost oss med kaffe på verandaen og beundret utsikten ned til vår lille blåe fjord. 

LEKER SISTEN. Det morsomste Eddie vet er å løpe hakk i hæl på William. 

William ble gjenstand for nesegrus beundring fra en liten valp da det viste seg at han kunne hoppe over busker, klatre opp på garasjetaket og hoppe ned igjen, og ikke minst klatre til tops i høye trær.

HØYT HENGER'N, men blid er'n.
Og under treet sitter Edward og pistrer av spenning. 

Vi har dessuten brukt påska til å ha en skikkelig ryddesjau i hagen, og Hubby og William har gjort en durabelig innsats for å holde skogen på avstand. Kompostkverna har vært i flittig bruk, og har grådig tygget opp det ene treet etter det andre. Haugen med oppkvernede trebiter vokste oss til slutt over hodet, og både William og Edward syntes at den var moro å leke med.

KONGE PÅ HAUGEN. Å kjempe seg opp på toppen av kvisthaugen
og så rase ned igjen var supergøy.

Enkelte dager har det vært så varmt at stranda har fristet. Vi har en fin liten sandstrand omlag en halvtimes gange unna, og den har blitt besøkt flere ganger. Første gangen var Edward utrolig oppspilt. Han svinset og svanset uopphørlig, og satte seg ikke ned et sekund. Det var altfor mye spennende å se og lukte på. Sjøen var fristende, men ganske skummel; å grave demning i sanden sammen med William var råmorsomt, og alle måkene var så rare. Edward hadde ikke tid til å verken spise eller drikke.
Deler av turen går langs hovedveien, og slik biltrafikk hadde ikke Eddie sett før. I begynnelsen måtte han følge med hver enkelt bil helt til den var ute av syne, men etter hvert brydde han seg ikke om dem.
Da han endelig kom hjem på ettermiddagen var Edward så sliten at han bare vaklet bort til buret sitt, la seg godt til rette på koseteppet og sovna som en stein i flere timer. Det var nok den lengste turen han hittil har hatt i sitt liv, og sånt tar på selvsagt.

BARBEINT. Heldigvis går mesteparten av veien til stranda langs skogsveier. 

Etter at William reiste har Edward vært rastløs og masete. Han har så mye energi som må få utløp, og verken Hubby eller Husfruen klarer å leke så morsomt som William gjorde. Vi får håpe det ikke blir så lenge til neste gang han kommer på besøk.

KOMPISER. William og Edward koser og lekesloss på en gang.

Edward og Husfruen alene hjemme

Hubby og William har tatt seg en tur til storbyen, mens Husfruen er hjemme og har jobben som barnevakt for valpen vår.

- Det skal bli koselig med bare han og meg et par dager, tenkte jeg, og litt kos har det jo vært, men jaggu har det vært mye arbeid også. Siden det bare er regn og tåke ute, har vi dessverre ikke kunne nyte hagen, og Edward har vært hyperaktiv innendørs i stedet. Når en stakkars husmor prøver å gjøre huset rent og ryddig til påske, er det ikke så lett å tilfredsstille kravene til en selskapssyk valp som bare vil leke dagen lang. Han hopper og spretter rundt beina på meg, så jeg lurer på om det muligens ikke er en renraset puddel vi har fått. Kan det være et innslag av kenguru et par generasjoner bakover, tro?

Ikke vil han høre på meg om det ikke vanker en godbit heller. Det føles som om han har bestemt seg for å være litt trollete nå som far ikke er hjemme, men en så liten valp kan vel egentlig ikke være så beregnende, vil jeg tro.

For å få brukt opp litt energi har vi gått lange turer i regnet. Ikke så himla trivelig, men det synes visst paddene som har begynt å dukke opp i hopetall. Jeg hadde vagt hørt om at padder forsvarer seg på et eller annet vis med de vortene de har på ryggen. Nå vet jeg hvordan. Jeg var mektig overrasket da den første padda vi traff på ikke forsøkte å stikke av da Eddie prøvde å gnage på ham. Den var altfor stor til at han kunne få den i munnen, men han gjorde et hederlig forsøk, og fikk dermed i seg en del av det stoffet paddene utsondrer. Resultatet var at han skummet rundt kjeften i lange tider etterpå. Han så omtrent ut slik jeg har forestilt meg en hund med rabies ser ut. Bortsett fra at han desperat slikket og spyttet for å bli kvitt det som sikkert var en vemmelig smak.

Bildet er lånt fra Wikipedia.

Nå har jeg dessuten lest på Wikipedia at slike padder som vi har her, faktisk er så giftige at man kan dø om man tar dem i munnen, så vi får jammen være forsiktige med å holde Edward unna slike framover. 

Et annet ubehagelig møte med naturens prøvelser var flåtten som bet seg fast rett over venstre øyet til Edward. Jeg oppdaget det selvsagt ikke før den hadde sittet der en stund og vokst seg omtrent en halvcentimeter stor. Heldigvis hadde Hubby vært føre var og kjøpt en flåttfjerner, slik at jeg fikk tatt den bort. Med mye møye må jeg si. Å få en spinnvill valp til å være stille så lenge at man kan få en pinsett i riktig posisjon var ikke lett, og jeg var redd for å stikke ut øyet på den lille sprellemannen. Men det ordna seg til slutt, og flåtten kom ut med alle de viftende beina i behold. Eddie hadde en liten hevelse på bittstedet omtrent et døgn etterpå, men nå er den borte og han ser ikke ut til å ha lidd noen nød.

Bildet er lånt fra nettet.

En del tissing på gulvet har det også blitt de siste dagene, men jeg fikk liten trøst da jeg klagde min nød på telefonen til Hubby. – Det er slikt man må regne med når man får dyr i huset, sa han med overbærende stemme, og fortalte om Vigelandsparken, operaen og båttur til Bygdøy i strålende solskinn.

Hmrf, gjett hvem som skal få vaske bort tissedammer når han kommer hjem igjen.

Ingen bilder av Edward i dag dessverre, siden kameraet også er på Oslotur. Vi kommer sterkere tilbake over helga. 

Om mus og menn

Edward og vi deler ikke helt mening om hva som kan være fristende å gnage på av det man finner gatelangs. Stort sett lar vi han få lov til å snuse på det meste, men i går ble Husfruen ikke videre begeistret for dagens fangst. Han var fryktelig interessert i å snuse på et eller annet nedi en grøft, og holdt på en lang stund før han kom mektig førnøyd gumlende på et eller annet stort. Jeg skjønte ikke helt hva det var før jeg så halen som hang og dingla ut av munnen hans. Åh, fytti rakkern så ekkelt!

Alle formaninger om å spytte ut var selvsagt fånyttes, så jeg grep ham om kjevene for å fjerne fangsten. Resultatet var at han gapte mens han bøyde hodet bakover, og satte musa i halsen. Han ble helt panikkslagen stakkars, så jeg måtte ta et godt tak om musekreket og dra den ut igjen. (Grøss!)

ÆSJ! De udelikate restene av en opptygd mus. 

Til tross for dramatikken ville hans straks legge i seg musa igjen, og måtte holdes igjen med stramt bånd for å ikke kaste seg over den. 

VIL HA MUS PÅ MENYEN. Men den gang ei. Du får nok holde deg til Eukanuba, Eddie.

Gårsdagens andre begivenhet var å få "storebror" på besøk. Edward pleier å være skeptisk mot fremmede, men det tok ikke mange strakser før han og William var bestekompiser. William kastet seg ut i heftig lek med ball på plenen, og Eddie som vanligvis synes at jeg og Hubby er noen treiginger, ble nesten overveldet over slik aktivitet. 

LEKEKAMERATER. Edward og William har det moro sammen. 

William har også atskillig mer energi enn oss når det gjelder turgåing. 

JUHU! Endelig en som gidder å løpe på tur. 

På tur møtte vi også en hund som sprang løs uten eieren i sikte. Da var det tryggest å være i storebrors armer. 

ER DU SNILL? Den lille sjenerte valpen vår syntes det var tryggest å sitte på armen i møtet med en fremmed hund.

Det viste seg å være collien Lady som bor borti gata, og hun er jo bare kjempesnill og tålmodig, men ganske nysjerrig på nabolagets nye hund. Med tiden kan de kanskje leke litt med hverandre. 

Små og store skrekkopplevelser

En liten valps liv byr på mange slags utfordringer, og mye kan være veldig skremmende. For oss som eiere er det dessverre ikke så lett å forutse hva som er skummelt og ikke, så vi må ta det på sparket.

En av de første skumle tingene vi opplevde var naboens gråpus. Vi var ute og gikk tur, da vi så at naboen nede i gata var ute i hagen sammen med katten sin. Edward ble med en gang veldig interessert, og spankulerte freidig og frekk med halen i været bort mot dem. Men en sådan grenseoverskridelse ville ikke denne pusen finne seg i sånn uten videre. Han skjøt rygg og freste stygt mot inntrengeren, som plutselig ble veldig usikker og sjenert. I neste øyeblikk var katteskinnet i fullt firsprang mot en hylende Edward, som prøvde å løpe unna men ble holdt tilbake av halsbåndet. Heldigvis gikk det bra, for pusen mente visst ikke alvor. Han skulle bare markere grensen og sette en støkk i bikkja, og det skal jeg si han klarte.

Men frykten varte ikke lenge. Neste morgen traff vi både denne pusen og en til da vi gikk tur, men selv om kattene vaktsomt holdt øye med oss, lot ikke Eddie seg merke med det. Kanskje han rett og slett ikke så dem. Det var i alle fall tilfelle da en diger nabohund gjorde jobben sin som vaktbikkje. Han har et dypt brummende bjeff som kan skremme vannet av enhver, deriblant vår lille valp selvsagt. Eddie kikket fortvilet rundt i alle retninger, bortsett fra akkurat den veien hunden var, og visste ikke hvor han skulle løpe. Så han krøp inn under postkassestativet og gjemte seg.

VIL INN. Edward vet godt hvor han bor, og om han blir redd løper han mot døra og vil inn.

Men det som virkelig gjorde Edward alvorlig redd var naboens buss. Hubby var ute og gikk tur med ham da bussen plutselig startet med et voldsomt brøl. Stakkars lille Eddie ble så vettskremt at han pilte hjem med en gang. Vel innenfor husets trygge vegger var han helt satt ut. Ville ikke spise, ville ikke leke, ville ikke ha godbit eller noe som helst. Han bare skalv så han ristet og krøp pistrende sammen i et hjørne. Vi trøstet litt og håpet at det skulle gå over, men da det var tid for neste tissetur nektet Eddie plent å gå ut av døra. Vi lempet han ut likevel, men han strittet i mot med fire stive bein da vi skulle prøve å gå. Etter litt godsnakking ble han likevel med noen få skritt, men ville absolutt ikke gå ut av innkjørselen. Det endte med at vi ruslet sakte bort dit hvor bussen pleier å stå parkert, og prøvde å lokke ham til oss med godbit. Til slutt kom han motvillig diltende. Vi brukte lang tid på å stå der og la ham lukte på alt og roe seg ned. 

Neste dag gikk vi ned til hovedveien og sto og ventet ved bussholdeplassen, slik at han fikk se flere busser kjøre forbi. Mens vi ventet trente vi på innkalling, og etter hvert lot han seg overhodet ikke affisere av verken busser eller biler.

SKEPTISK. Et par dager var Eddie ganske uvillig til å gå utenfor oppkjørselen. Det gav seg heldigvis.

I går var Edward lykkelig og glad med på hagearbeid hele dagen, helt til vi skulle grave opp en rot. Han ble helt rabiat ved synet av spaden, og ville ikke gi seg med å knurre og bjeffe, uansett hvor mye vi hysjet på ham. Han fikk lov til å undersøke spaden så mye han ville, men den var og ble en voldsom provokasjon, så han gav seg ikke før vi la den vekk. Skulle gjerne visst hvordan vi skulle forholdt oss i denne situasjonen.

Han har også vært litt skeptisk og redd i møte med fremmede mennesker. To småjenter på sykkel var så skumle at han tisset på seg, men da han endelig lot seg lokke til å hilse på dem, var det ikke ende på hvor gjevt det var. Aller helst ville han ha lekt med dem resten av dagen.

Leking blir det nok mye av de neste ukene, for i morgen kommer ”storebror” William på påskeferie hit. En hundeglad ung mann med mye energi skal nok klare å underholde Edward dagen lang, tenker vi. 

Vårdag i hagen

De første vårdagene i hagen er så utrolig deilige, og det virker absolutt som om vår lille firbeinte venn også vet å sette pris på sol og hageliv. Siden det er flere store hannhunder i nabolaget, og vi ikke har gjerde rundt hagen, tør vi ikke helt å slippe Edward løs på egenhånd. Vi har prøvd et par ganger, og det tok den lille rakkeren mindre enn to minutter å finne et hull i sauegjerdet bak huset, og vips så var han på andre siden. Han utgjør jo ingen fare for sauene ennå, men vi vil absolutt ikke at han skal få den ideen at sauer er ålreite lekekamerater. Derfor har vi kjøpt en slik dings til å skru ned i jorda som vi kan feste en line i.

LØPESTRENG. Det er mye line å holde styr på. Klør litt gjør den visst også. 

Vi kjøpte en lang flaggstangline som vi ikke har kuttet av ennå, for vi ville prøve oss litt fram til riktig lengde. Den må være lang nok til å gi bevegelsesfrihet, men ikke så lang at han kan vikle seg inn i alt av busker og trær.

I FARTA. Løpestrengen la i alle fall ingen demper på tempoet.

Hagen er full av krokus nå, og de første påskeliljene har ogå kommet, og med dem de første biene. Vi lurer fælt på hvordan det skal gå med en liten nysgjerrig valp når buksbomhekken vår kommer til å summe av bier om ikke så lenge.

Edward har fortsatt å holde seg på natta. Han tisser på puppypadsen, men sparer andre ting til den første morgenturen. Han er ikke fullt så motivert til å holde seg når han må tisse, så det har blitt et par uhell på gulvet de siste dagene, men ikke i dag da vi var ute hele tida.

TISSEPAUSE. Noe av det kjekkeste med å være ute hele dagen er at man kan tisse når og hvor man vil.

Edward fikk en liten fotball å leke med i dag, og det var gjevt. Dette med å springe etter ballen og hente den tilbake ser ut til å være noe instinktivt hos hunder. Han fikk virkelig løpt av seg litt energi.

MORO MED BALL. I full fres som vanlig. 

Han er også fæl til å dra med seg alt han finner i veikanten. I dag var fangsten en gammel oppvaskbørste og en svamp som visst var veldig morsom å tygge i stykker.

JEG FANT, JEG FANT! Stolt hund med ny "leke".

TJA, vi har hørt at pudler kan læres opp til mye, men vi hadde virkelig ikke forventet at han skulle ta oppvaska. 

Etter så mye løping og så et godt måltid mat på verandaen, var det en stuptrøtt liten valp som måtte slappe av litt på Hubbys fang. 

GJESP! Det tar på med så mye friskluft. 

Vi synes vi kan se at Edward har vokst litt på den uka vi har hatt ham, strukket seg litt, tror vi. Resten av kroppen tar nok igjen de digre valpepotene etter hvert. 

BIGFOOT. Potene er uforholdsmessig store til den lille kroppen. 

Da vi kom inn i ettermiddag, kollapset Edward på koseteppet sitt, og der har han ligget siden. det er sikkert deilig for ham å ta seg ut litt, og det er deilig for oss å ha en lørdagskveld i fred og ro. :-)

Matprat

Det er fryktelig lett å være ekspert på ting man ikke har noen praktisk erfaring med. Slik er det også med oppdragelse av hund. Vi hadde på forhånd tenkt at vi skulle i alle fall ikke oppdra valpen til å bli en slik hund som tigger ved matbordet. Det burde være en smal sak, bare la være å gi den noe ved bordet. Trodde vi.

SMASKENS. Eddie får kyllingkjøttkake.

Men, så står man der og bekymrer seg for at valpen kanskje er for tynn og spiser altfor lite. I forgårs stekte jeg kyllingkjøttkaker, og tenkte at dette må jo være bra mat for små hunder, fullverdig protein som det er, så Edward fikk en. Mer skulle det ikke til. Nå har jeg fått en skygge som til en hver tid fotfølger meg rundt på kjøkkenet og sitter og ser på med store forventningsfulle øyne når vi spiser. 

HUNDEØYNE. Har du ikke noe godt til meg, da?

Hm, hvordan skal vi få has på slik oppførsel, tro?

Vi er virkelig bekymret for at Edward ikke får i seg nok næring. Han viser foreløpig ganske liten interesse for tørrfôret. Han gumler i seg til frokost, men resten av dagen blir det lite spising, og til sammen får han ikke i seg mer en halvparten av det som skal være anbefalt dagsdose. Når det gjelder våtfôr derimot, så kaster han seg over det med voldsom appetitt. Det må være utrolig godt, for han renslikker tallerkenen flere ganger, og går gjerne tilbake med noen minutters mellomrom for å sjekke om det på mirakuløst vis skulle være slik at han ikke hadde spist opp alt likevel. Men, nå er det jo slik da, at det helst er tørrfôr som skal utgjøre størsteparten av dietten, og vi ønsker ikke en valp som sultestreiker når han ikke får det han liker aller best.

Så nå har vi bestemt at han kun skal få våtfôr til ett måltid om dagen – lunsj, og så håper vi at han klarer å koble at det kun er til formiddagsmåltidet han får slikt. Resten av dagen er det bare tørrfôr som gjelder. Kanskje vi skal prøve å variere litt på tørrfôret, eller er det slik som noen sier at hunder ikke bryr seg noe særlig om variasjon?

Er det noen som har gode tips og råd om hvordan man skal få en valp til å spise mer? Er det slik at han regulerer det fint selv, og at vi egentlig ikke trenger å bekymre oss for det?