Øyekatarr

I går morges våknet Edward opp med et rødt og fælt øye som det rant gult puss fra. Lekkert var det ikke.

For oss så det ordentlig vondt ut, men han lot seg ikke merke med det, bortsett fra at han ikke helt likte at vi vasket ham ren med saltvannsoppløsning. Vi ante egentlig ikke hva dette var for noe, om det var farlig eller smittsomt. Siden vi skal på hundeshow på lørdag, måtte vi finne ut om det var trygt å ta ham med, så vi fant ut at det var best å mase litt på dyrlegen igjen.
Hun skrev ut en øyesalve som vi har hentet på apoteket i dag, og sa at sikkert blir fin igjen før helga. Det var vi glade for, selvsagt.

Da vi kom hjem fra apoteket, tok vi en skikkelig vask med saltvannsoppløsning igjen. Pusset sitter ordentlig godt fast i pelsen, så man må gnikke skikkelig for å få det vekk. (Gnikke på pelsen selvsagt, ikke på øyet.)

Edward sto helt stille da vi tok på salven, så det var ikke vanskelig i det hele tatt.

Etterpå fikk han en godbit, fordi han hadde vært så flink.

Nå får vi bare håpe at puddelgutten med verdens vakreste øyne er frisk og fin igjen før søndag.
Kryss fingre for oss!

Edward møter mamman sin igjen

I dag har vi vært hos dyrlegen en tur. Siden Edward vokste opp der, er han alltid kjempeglad for å møte sin første matmor og matfar og hundemamma igjen.

Mamma Isa er en staselig puddeldame. Eddie er så glad for å se henne at han klarer ikke å stå stille.

Selv om Edward nå er nesten like stor som mamman sin, er det likevel helt klart at det er hun som er sjefen, så Edward må vise at han skjønner det.

Klart man må snuse skikkelig på hverandre når det er lenge siden sist.

Grunnen til legebesøket var at Edward skulle ta en bloprøve for å sjekke at rabiesvaksinen er ok. Han lot seg ikke merke i det hele tatt da han ble stukket. Så lenge Husfruen klødde ham i øret, var han mer opptatt av det. Han er i det hele tatt enkel å ha med å gjøre, når det gjelder slike ting.

Etterpå fikk han og mamman løpe litt rundt i hagen. Det er flott å se to slike fine hunder i lag.

Da vi skulle reise ble Edward veldig lei seg. Han gråt så sårt, og ble sittende å kikke lengelsfullt ut av bilvinduet lenge. Det er tydelig at han husker sin første familie veldig godt, og at han er glad i dem fremdeles.

Le Caniche møter les Canards

Det er dessverre ikke så altfor ofte vi er blitt velsignet med deilig vær denne høsten, så når sola en sjelden gang dukker opp, er vi raske med å komme oss ut en tur. 

Her forleden var vi ute og rusla langs et lite vann. Edward har det alltid grusomt travelt når vi går tur, så det er sjelden han går så pent i båndet som her. Han vimser og svinser, og er opptatt av alt og ingenting på en gang.

Plutselig fikk han øye på en flokk med ender som svømte like inntil land, og med ett var han hundre prosent fokusert. 

Kanskje det ligger i genene? Pudler er jo avlet fram som vannapporterende hunder med ender som spesialitet. Derav det franske navnet "Caniche" - en som jakter på ender "les Canards". Det er i alle fall det vi har lest. 

Edward dro oss med bort til en liten strand der han kunne komme nærmest mulig endene. De på sin side var av en eller annen grunn like nysjerrige på ham. Vi hadde trodd de skulle bli redde og fly sin vei. I stedet flokket de seg rundt oss. 

Kanskje de skjønte at hunden ikke kunne gjøre dem noe, siden han var i bånd, og så ville de erte ham litt. Fugler gjør jo slikt. Skjærene var aldeles fæle til å mobbe min gamle perserkatt i sin tid. 

Edward var så inderlig frustrert over å være bundet. Han er vanligvis svært lite ivrig etter å bade, men nå kastet han seg uti vannet med stor fryd og iver. Hadde vi ikke hatt ham i bånd ville han nok ha lagt på svøm etter endene. Hvem vet, kanskje han hadde klart å fange en også.