I går kom husets sønn William hjem på juleferie. Edward har ikke sett ham, siden han var bitteliten, så vi var spente på om han ville kjenne ham igjen. Det tror vi han gjorde, for han var i alle fall mer hyper enn vi noen gang har sett ham.
Edward hørte bilen komme, og inntok sin vante plass ved vinduet i gangen, der han har full oversikt over hva som skjer. Da han fikk øye på William begynte han å pistre og hyle, samtidig som halen nesten logret av ledd. Han klarte ikke stå stille, men sprang rundt seg selv.
Da William kom inn, ble Edward plutselig litt redd også, og en stor ung mann som kastet seg om halsen på ham ble nesten for mye av det gode. Så han tisset en skvett på gulvet.
Til slutt roet de seg ned begge to, og vi fikk en fredelig kveld. Smultringene kom på kaffebordet, og Edward fikk vist fram alle kunstene sine i håp om å få noen biter.
Resten av kvelden var jeg og Hubby tydeligvis redusert til en del av interiøret. Edward enset oss ikke, men hang som en klegg på William hvor enn han sto og gikk.
Det skal bli hyggelig for ham å ha en bror og kamerat hos seg i jula.
Vi gleder oss veldig til vår første jul med Edward i huset. Det blir nok ham som får flest pakker under treet i år. Om han fortsetter å være snill, selvsagt...
Noen ganger oppstår det veldig morsomme situasjoner med hunder, da man nesten lurer på om de skjønner hva man sier. Slik var det da Edward drev og herjet og lekte på kjøkkenet en dag. Han var helt vill og ugjerlig, og jeg ble ganske oppgitt. "Hva skal du si til julenissen, da Eddie?" spurte jeg. "Når han kommer og spør om du har vært snill gutt." Da stoppet han brått i herjingen sin, og satte seg sporenstreks i stram giv akt. Det var nesten så han vippet bakover, så rak han var i ryggen. Og så gav han meg pent poten sin.
Sånt smelter jo ethvert hundekjært hjerte, og vi fikk oss en god latter også.
Edward måtte jo selvsagt få en julestrømpe til å henge på veggen, og Husfruen har utfordret sine strikkeferdigheter, og faktisk klart å produsere en sokk - med navn og det hele. Den skal fylles med hundegodt og henges på peisen.
Ellers har Edward forlengt oppdaget julebakstens gleder. Smultringer viste seg å være en skikkelig hit. Tror nesten de utfordrer fleskepannekaker som livrett.
Vanligvis har vi ikke mye vinter å skryte av her på vestlandet hvor vi bor, men de siste dagene har det kommet litt snø. Vi mennesker setter pris på å få litt julestemning, og Edward simpelthen elsker å være ute å base i snøen. Han er gjerne ute og leker i flere timer av gangen. Hele bakhagen er tråkket opp av hundepoter.
I dag tidlig ville han ikke komme inn igjen etter å ha vært ute på tissetur, så han fikk lov til å spise frokost ute. Ikke tørrfôr, for det ville han sikkert bare sølt ut over alt, men han fikk en stor bit med tørrfisk som han tygde i seg med stort velbehag.
Med så mye tjukk pels som han har, fryser han ikke. Eneste problemet er at snøen setter seg fast som tjukke klumper i pelsen, og da må han inn i dusjen og tines opp når han kommer inn. Det liker han selvsagt ikke, men han finner seg tålmodig i det.
Forrige uke kjørte vi over høyfjellet, og der lå snøen flere meter høy. Edward, som for øvrig har blitt mye bedre til å tåle lange bilturer, syntes det var kjempemorsomt å hoppe uti de høyeste snøfonnene.
Edward er stort sett veldig veloppdragen, men det hender han gjør skikkelig ugang også. Slik som her:
DETTE VAR GØY. Hadde bare ikke Husfruen stått i vinduet og spionert.
Han hadde vært og lekt rolig uti hagen noen timer. Vanligvis leker han med lekene sine eller ligger og slapper av på trammen, men nå hadde han tydeligvis fått ferten i et dreneringsrør, og bestemt seg for å grave det opp.
HULL?! Hva for et hull? Åh, dette hullet - eh, jeg er ganske sikker på at det var der da jeg kom ut for å leke.
Da han ble tatt på fersken var det pluselig om å gjøre å se så uskyldig ut som mulig. Intet i verden kunne interessere ham mindre enn det hullet, liksom.
STENGER DU MEG UTE, MAMMA? Det er kaldt og vått ute, jo. Jeg skal være snill inne, jeg. Jeg skal bare gå og legge meg på det persiske sliketeppet foran peisen.
Da han skjønte at Husfruen var ganske sur, var Edward veldig opptatt av å komme seg inn. Men sånn som han så ut, fikk han ikke lov til det. Jeg var jo i gang med middagslaging.
SLIPP MEG INN 'A! Jeg kan lukte at du holder på å lage noe godt der inne.
Husfruen var ikke videre begeistret for å få så møkkete vinduer heller, kan man trygt si.
NEI, NEI, NEI! Det var ikke inn på badet jeg mente. Jeg trenger ikke å dusje altså. Jeg er allerede kliss våt fra regnet.
Gleden over å endelig bli sluppet inn, tapte seg fort for Edward som uten videre dikkedarer ble båret rett inn i dusjen. Der sto han og så meget betuttet ut.
LITT SØLE HAR VEL ALDRI SKADA NOEN, VEL. Det er sikkert bra for huden, det.
Det ble en laaaang dusj. Vi såpet inn og skyldte, og såpet inn og skylte, igjen og igjen, men like fullt var pelsen full av sand og søle. Sånt puddelhår holder veldig godt på grums, må jeg si.
VÆR FORSIKTIG NÅ, DA. Mamma er jammen hardhendt når hun skal grave søle ut av ørene mine. Hun kunne ikke skjønne åssen jeg kunne få søle inni der. Det kunne ikke jeg heller.
Det tok fire store bådehåndklær å tørke denne puddelen. Og så var det fram med føneren.
ROSA HÅRSTRIKK! Det hadde jeg ikke fortjent, vel.
Da vi endelig var ferdig, så rabbagasten ut som den reneste silkepus. Hvem ville vel trodd at denne uskyldige fremtoningen kunne finne på noe ugang?
I dag tok vi Edward med på julemarked i byen, og det var en stor opplevelse for ham. Det var så mange nye og spennende lukter og så masse mennesker og ting å se på at han nesten ble litt mye av det gode.
Dessverre glemte vi kameraet hjemme, så dette er bare et par mobilbilder, men man kan da se litt. Her er Edward og Hubby foran det store varmeteltet.
Det var litt snø i lufta og fin stemning på julemarkedet. Massevis av unger fløy rundt, og mange av dem ville hilse på den store, lodne puddelen. Det var særlig ei lita jente i rullestol som ble veldig ivrig og begeistret. Edward som vanligvis kan være litt i viltreste laget med unger, ble plutselig veldig snill og varsom med henne. Hun fikk en kakebit for å gi ham, og hadde mye moro med å få ham til å sitte og gi labb. men da hun heller ville beholde kaken selv, ble han ganske betuttet. Da tro moren til jenta til, og Edward fikk både kakebiten og mye kos på kjøpet. Både han og jenta var glade, og hun vinka så kjekt til ham da de rullet videre.
Det ble nok litt i meste laget av snop for Edward i dag, men men.
Husfruen kjøpte en stor julemann til ham, for å ha noe å lokke med i tilfelle han skulle bli for vilter. Den gikk raskt ned på høykant. Så fikk han massevis av smaksprøver på både kaker, oster, leverpostei og saltpølser fra folk som sto i bodene og solgte. I tillegg var selve torget som den reneste buffeten for ham. Det bugnet jo av ting som folk hadde mista på bakken, og selv om vi forsøkte å få ham fra det, forsynte han seg godt.
Til slutt kjøpte vi ordentlig mat av dem som solgte helstekt gris, og dere kan tro det fallt i smak. Det var i alle fall en puddel som ikke viste det ringeste interesse for matskåla si, da vi kom hjem.
I går morges våknet Edward opp med et rødt og fælt øye som det rant gult puss fra. Lekkert var det ikke.
For oss så det ordentlig vondt ut, men han lot seg ikke merke med det, bortsett fra at han ikke helt likte at vi vasket ham ren med saltvannsoppløsning. Vi ante egentlig ikke hva dette var for noe, om det var farlig eller smittsomt. Siden vi skal på hundeshow på lørdag, måtte vi finne ut om det var trygt å ta ham med, så vi fant ut at det var best å mase litt på dyrlegen igjen.
Hun skrev ut en øyesalve som vi har hentet på apoteket i dag, og sa at sikkert blir fin igjen før helga. Det var vi glade for, selvsagt.
Da vi kom hjem fra apoteket, tok vi en skikkelig vask med saltvannsoppløsning igjen. Pusset sitter ordentlig godt fast i pelsen, så man må gnikke skikkelig for å få det vekk. (Gnikke på pelsen selvsagt, ikke på øyet.)
Edward sto helt stille da vi tok på salven, så det var ikke vanskelig i det hele tatt.
Etterpå fikk han en godbit, fordi han hadde vært så flink.
Nå får vi bare håpe at puddelgutten med verdens vakreste øyne er frisk og fin igjen før søndag.
Kryss fingre for oss!
I dag har vi vært hos dyrlegen en tur. Siden Edward vokste opp der, er han alltid kjempeglad for å møte sin første matmor og matfar og hundemamma igjen.
Mamma Isa er en staselig puddeldame. Eddie er så glad for å se henne at han klarer ikke å stå stille.
Selv om Edward nå er nesten like stor som mamman sin, er det likevel helt klart at det er hun som er sjefen, så Edward må vise at han skjønner det.
Klart man må snuse skikkelig på hverandre når det er lenge siden sist.
Grunnen til legebesøket var at Edward skulle ta en bloprøve for å sjekke at rabiesvaksinen er ok. Han lot seg ikke merke i det hele tatt da han ble stukket. Så lenge Husfruen klødde ham i øret, var han mer opptatt av det. Han er i det hele tatt enkel å ha med å gjøre, når det gjelder slike ting.
Etterpå fikk han og mamman løpe litt rundt i hagen. Det er flott å se to slike fine hunder i lag.
Da vi skulle reise ble Edward veldig lei seg. Han gråt så sårt, og ble sittende å kikke lengelsfullt ut av bilvinduet lenge. Det er tydelig at han husker sin første familie veldig godt, og at han er glad i dem fremdeles.
Det er dessverre ikke så altfor ofte vi er blitt velsignet med deilig vær denne høsten, så når sola en sjelden gang dukker opp, er vi raske med å komme oss ut en tur.
Her forleden var vi ute og rusla langs et lite vann. Edward har det alltid grusomt travelt når vi går tur, så det er sjelden han går så pent i båndet som her. Han vimser og svinser, og er opptatt av alt og ingenting på en gang.
Plutselig fikk han øye på en flokk med ender som svømte like inntil land, og med ett var han hundre prosent fokusert.
Kanskje det ligger i genene? Pudler er jo avlet fram som vannapporterende hunder med ender som spesialitet. Derav det franske navnet "Caniche" - en som jakter på ender "les Canards". Det er i alle fall det vi har lest.
Edward dro oss med bort til en liten strand der han kunne komme nærmest mulig endene. De på sin side var av en eller annen grunn like nysjerrige på ham. Vi hadde trodd de skulle bli redde og fly sin vei. I stedet flokket de seg rundt oss.
Kanskje de skjønte at hunden ikke kunne gjøre dem noe, siden han var i bånd, og så ville de erte ham litt. Fugler gjør jo slikt. Skjærene var aldeles fæle til å mobbe min gamle perserkatt i sin tid.
Edward var så inderlig frustrert over å være bundet. Han er vanligvis svært lite ivrig etter å bade, men nå kastet han seg uti vannet med stor fryd og iver. Hadde vi ikke hatt ham i bånd ville han nok ha lagt på svøm etter endene. Hvem vet, kanskje han hadde klart å fange en også.
Hei alle sammen,
Jeg håper det fremdeles er noen som er innom og titter her i blant, selv om jeg har vært fryktelig dårlig til å blogge i det siste. De som følger Edward på Facebook, vil ha fått med seg at det er en del som har skjedd i hans liv. Her kommer en liten historie fra dagens begivenheter, og så håper jeg at jeg får lagt ut litt flere nyheter etter hvert.
Dagens historie begynte da Hubby og Husfruen klatret opp på garasjetaket for å jobbe litt der.
Edward, som er livredd for å gå glipp av noe som skjer, ville også være med. Han sto nede i hagen og kikket lengselsfullt opp på oss mens han hvinte og peip.
Han skjønte at han måtte klatre i stigen om han skulle komme seg opp, men slikt er ikke lett for dem med fire bein og poter.
Men Edward fant ut at han skulle prøve likevel.
Det gikk ikke særlig bra. Plutselig rutsjet stigen sideveis, og knakk et takrennerør i fallet. Det ble litt av et brak, og jeg skal love dere at det var flere enn Edward som skvatt himmelhøyt.
Og der satt vi da, fanget på garasjetaket, uten mulighet for å komme ned igjen, om ikke vi skulle hoppe. Det er vel ikke fritt for at det fallt en del mindre vakre gloser i retning Edward.
Han på sin side satt som et tent lys, og gjorde sitt aller beste for å se helt uskyldig og fullstendig uanfektet ut, men det var ganske åpenbart at han skjønte han var i trøbbel.
Heldigvis var også naboen ute og jobbet i hagen sin, så vi fikk tilkalt hjelp. Hun fikk seg en god latter.
- Hva sier du? Skal vi slippe dem ned igjen? spurte hun Edward, som logret og var så velvillig at det ikke var måte på.
Så det hele endte godt, og Edward slapp unna skjenn denne gangen også. Men vi lærte en lekse alle sammen: Hubby og Husfruen lærte at om man skal klatre i stige, så sørg for at hunden er bundet på den andre sida av huset. Og Edward lærte forhåpentligvis at stiger ikke er noe for hunder.
Med mindre man snakker om Fatty Arbuckles hund da. Han kunne klatre i stiger, han.
