På bedringens vei

Tenkte det var på tide å komme med en liten oppdatering på Edwards helsesituasjon. De av dere som har fulgt ham på Facebook vet at han har vært alvorlig syk. Det vi først trodde var en magekatarr utviklet seg raskt til det verre. En endoskopi viste at spiserøret hans var svært skadet av syre. Dyrlegen sa det var det verste hun hadde sett noen gang, og det var langt i fra sikkert at han ville klare seg.

Vi antok selvsagt at han på et eller annet vis hadde klart å få i seg syre, men siden vi ikke har noe slikt i huset skjønte vi ikke hvordan. Vi spekulerte på alt mulig – om han hadde spist en giftig padde eller svelget et batteri eller noe hadde gitt ham noe etsende. Men vi fant jo ingen svar.

Han hadde det forferdelig vondt, stakkar. Han brakk seg voldsomt og kastet opp nærmest kontinuerlig i en uke. Vi hadde ikke blund på øynene på flere dager, verken hunden eller oss. Til slutt måtte han få væske intravenøst. Han gikk ned nesten sju kilo, og den flotte puddelen vår forvandlet seg fra en sterk og vakker unghund til et beinrangel som bare hadde det ille. Han kunne ikke få smertestillende, for det ville gjøre vondt verre for magen hans. Vi gråt og gråt over hvor grusomt det hele var. Det er forferdelig å se på at en hund lider, og ikke kunne gjøre noe for å hjelpe.

INTRAVENØST. Hubby hjalp til litt før Edward skulle ligge med IV-væske noen timer.

Sist fredag hadde vi bestemt oss for å la ham slippe flere smerter, men dyrlegen som hadde hatt ham over natten, hadde gjort nok en endoskopi og funnet ut at lukkemuskelen som skiller magesekk og spiserør sto åpen hele tiden. Syreskaden var derfor ikke forårsaket av noe han hadde spist, men av selve magesyren. Hun hadde en mistanke om at det kunne være en svært sjelden auto-immun sykdom som heter Myasthenia Gravis. Den gjør at enkelte muskler kan slutte å virke. Sykdommen hos hunder kjennetegnes gjerne av at spiserøret ikke presser maten ned slik at de må sitte vertikalt å spise. Det var jo ikke tilfelle her. Ingen laboratorier i Norge kan sjekke denne diagnosen, så prøven måtte sendes av gårde til Tyskland. Vi venter ennå på bekreftelse på den.

Siden Edward var så syk, ville ikke dyrlegen vente på bekreftet diagnose før hun satte ham på medisiner. Vi ringte rundt for å få tak i de riktige pillene, og til slutt viste det seg at det var ett apotek som hadde én pakke. Så sjeldent er dette her.

Bare noen timer etter at han fikk de første pillene, begynte Edward å kvikne litt til. Han kastet ikke opp så mye, og tok i mot et par teskjeer med mat som han faktisk klarte å holde nede. I dagene som fulgte gikk det stadig bedre. Han orket å gå litt mer og fant tilbake appetitten. Når man ser ham nå, skulle man nesten ikke tro han hadde vært syk. Han er glad og spretten igjen, og spiser godt – i alle fall om han får det han vil ha. Var han kresen fra før av, er han ti ganger verre nå. Men vi er så glade for å ha gutten vår i live at vi med glede putter i ham både skinke og ost og pølser. Han står nok i fare for å bli alvorlig bortskjemt.

TRØST OG KOS for både Edward og Husfruen. Her hadde han begynt å komme seg litt. Da han var på det dårligste, klarte han ikke å vise noen interesse for verken oss eller noe annet.

Vi må takke de fantastiske dyrlegene på Karmsund Dyrehospital. Særlig Kari sto på, både på kveldstid og i helga for å komme til bunns i hva som var galt. Å klare å diagnostisere en så sjelden sykdom når typiske symptomer ikke er til stede, er intet mindre en genialt. Vi er utrolig takknemlige for den innsatsen som ble gjort for å redde ham, og vi er enda mer takknemlige for å få lov til å beholde den herlige puddelgutten vår. Han gir oss så mye glede hver eneste dag.