søndag 17. april 2011

Edward og Husfruen alene hjemme


Hubby og William har tatt seg en tur til storbyen, mens Husfruen er hjemme og har jobben som barnevakt for valpen vår.
- Det skal bli koselig med bare han og meg et par dager, tenkte jeg, og litt kos har det jo vært, men jaggu har det vært mye arbeid også. Siden det bare er regn og tåke ute, har vi dessverre ikke kunne nyte hagen, og Edward har vært hyperaktiv innendørs i stedet. Når en stakkars husmor prøver å gjøre huset rent og ryddig til påske, er det ikke så lett å tilfredsstille kravene til en selskapssyk valp som bare vil leke dagen lang. Han hopper og spretter rundt beina på meg, så jeg lurer på om det muligens ikke er en renraset puddel vi har fått. Kan det være et innslag av kenguru et par generasjoner bakover, tro?
Ikke vil han høre på meg om det ikke vanker en godbit heller. Det føles som om han har bestemt seg for å være litt trollete nå som far ikke er hjemme, men en så liten valp kan vel egentlig ikke være så beregnende, vil jeg tro.
For å få brukt opp litt energi har vi gått lange turer i regnet. Ikke så himla trivelig, men det synes visst paddene som har begynt å dukke opp i hopetall. Jeg hadde vagt hørt om at padder forsvarer seg på et eller annet vis med de vortene de har på ryggen. Nå vet jeg hvordan. Jeg var mektig overrasket da den første padda vi traff på ikke forsøkte å stikke av da Eddie prøvde å gnage på ham. Den var altfor stor til at han kunne få den i munnen, men han gjorde et hederlig forsøk, og fikk dermed i seg en del av det stoffet paddene utsondrer. Resultatet var at han skummet rundt kjeften i lange tider etterpå. Han så omtrent ut slik jeg har forestilt meg en hund med rabies ser ut. Bortsett fra at han desperat slikket og spyttet for å bli kvitt det som sikkert var en vemmelig smak.

Bildet er lånt fra Wikipedia.
Nå har jeg dessuten lest på Wikipedia at slike padder som vi har her, faktisk er så giftige at man kan dø om man tar dem i munnen, så vi får jammen være forsiktige med å holde Edward unna slike framover. 

Et annet ubehagelig møte med naturens prøvelser var flåtten som bet seg fast rett over venstre øyet til Edward. Jeg oppdaget det selvsagt ikke før den hadde sittet der en stund og vokst seg omtrent en halvcentimeter stor. Heldigvis hadde Hubby vært føre var og kjøpt en flåttfjerner, slik at jeg fikk tatt den bort. Med mye møye må jeg si. Å få en spinnvill valp til å være stille så lenge at man kan få en pinsett i riktig posisjon var ikke lett, og jeg var redd for å stikke ut øyet på den lille sprellemannen. Men det ordna seg til slutt, og flåtten kom ut med alle de viftende beina i behold. Eddie hadde en liten hevelse på bittstedet omtrent et døgn etterpå, men nå er den borte og han ser ikke ut til å ha lidd noen nød.

Bildet er lånt fra nettet.

En del tissing på gulvet har det også blitt de siste dagene, men jeg fikk liten trøst da jeg klagde min nød på telefonen til Hubby. – Det er slikt man må regne med når man får dyr i huset, sa han med overbærende stemme, og fortalte om Vigelandsparken, operaen og båttur til Bygdøy i strålende solskinn.
Hmrf, gjett hvem som skal få vaske bort tissedammer når han kommer hjem igjen.

Ingen bilder av Edward i dag dessverre, siden kameraet også er på Oslotur. Vi kommer sterkere tilbake over helga. 

1 kommentar:

Anne Britt sa...

Nikker gjenkjennende her.Slik er valpetiden. Renraset puddel - jo, det MÅ være det du har. En gang så jeg en dyrefilm fra Australia. Der var det et dyr som ble kalt eselhare! Og jeg nikket gjenkjennede til den og, vi hadde et fint eksemplar i huset, vi også.
Valper putter alt i munnen. Og det kan være farlig. Nero svelget en kongle som ble sittende dønn fast.Heldigvis slapp han operasjon, men til dyrlegen måtte vi. Flott - medisin er nødvendig. I fjor brukte vi flotthalsband på dyret, og det var effektivt. Og billigere i Sverige!