Om mus og menn

Edward og vi deler ikke helt mening om hva som kan være fristende å gnage på av det man finner gatelangs. Stort sett lar vi han få lov til å snuse på det meste, men i går ble Husfruen ikke videre begeistret for dagens fangst. Han var fryktelig interessert i å snuse på et eller annet nedi en grøft, og holdt på en lang stund før han kom mektig førnøyd gumlende på et eller annet stort. Jeg skjønte ikke helt hva det var før jeg så halen som hang og dingla ut av munnen hans. Åh, fytti rakkern så ekkelt!

Alle formaninger om å spytte ut var selvsagt fånyttes, så jeg grep ham om kjevene for å fjerne fangsten. Resultatet var at han gapte mens han bøyde hodet bakover, og satte musa i halsen. Han ble helt panikkslagen stakkars, så jeg måtte ta et godt tak om musekreket og dra den ut igjen. (Grøss!)

ÆSJ! De udelikate restene av en opptygd mus. 

Til tross for dramatikken ville hans straks legge i seg musa igjen, og måtte holdes igjen med stramt bånd for å ikke kaste seg over den. 

VIL HA MUS PÅ MENYEN. Men den gang ei. Du får nok holde deg til Eukanuba, Eddie.

Gårsdagens andre begivenhet var å få "storebror" på besøk. Edward pleier å være skeptisk mot fremmede, men det tok ikke mange strakser før han og William var bestekompiser. William kastet seg ut i heftig lek med ball på plenen, og Eddie som vanligvis synes at jeg og Hubby er noen treiginger, ble nesten overveldet over slik aktivitet. 

LEKEKAMERATER. Edward og William har det moro sammen. 

William har også atskillig mer energi enn oss når det gjelder turgåing. 

JUHU! Endelig en som gidder å løpe på tur. 

På tur møtte vi også en hund som sprang løs uten eieren i sikte. Da var det tryggest å være i storebrors armer. 

ER DU SNILL? Den lille sjenerte valpen vår syntes det var tryggest å sitte på armen i møtet med en fremmed hund.

Det viste seg å være collien Lady som bor borti gata, og hun er jo bare kjempesnill og tålmodig, men ganske nysjerrig på nabolagets nye hund. Med tiden kan de kanskje leke litt med hverandre.