Små og store skrekkopplevelser

En liten valps liv byr på mange slags utfordringer, og mye kan være veldig skremmende. For oss som eiere er det dessverre ikke så lett å forutse hva som er skummelt og ikke, så vi må ta det på sparket.

En av de første skumle tingene vi opplevde var naboens gråpus. Vi var ute og gikk tur, da vi så at naboen nede i gata var ute i hagen sammen med katten sin. Edward ble med en gang veldig interessert, og spankulerte freidig og frekk med halen i været bort mot dem. Men en sådan grenseoverskridelse ville ikke denne pusen finne seg i sånn uten videre. Han skjøt rygg og freste stygt mot inntrengeren, som plutselig ble veldig usikker og sjenert. I neste øyeblikk var katteskinnet i fullt firsprang mot en hylende Edward, som prøvde å løpe unna men ble holdt tilbake av halsbåndet. Heldigvis gikk det bra, for pusen mente visst ikke alvor. Han skulle bare markere grensen og sette en støkk i bikkja, og det skal jeg si han klarte.

Men frykten varte ikke lenge. Neste morgen traff vi både denne pusen og en til da vi gikk tur, men selv om kattene vaktsomt holdt øye med oss, lot ikke Eddie seg merke med det. Kanskje han rett og slett ikke så dem. Det var i alle fall tilfelle da en diger nabohund gjorde jobben sin som vaktbikkje. Han har et dypt brummende bjeff som kan skremme vannet av enhver, deriblant vår lille valp selvsagt. Eddie kikket fortvilet rundt i alle retninger, bortsett fra akkurat den veien hunden var, og visste ikke hvor han skulle løpe. Så han krøp inn under postkassestativet og gjemte seg.

VIL INN. Edward vet godt hvor han bor, og om han blir redd løper han mot døra og vil inn.

Men det som virkelig gjorde Edward alvorlig redd var naboens buss. Hubby var ute og gikk tur med ham da bussen plutselig startet med et voldsomt brøl. Stakkars lille Eddie ble så vettskremt at han pilte hjem med en gang. Vel innenfor husets trygge vegger var han helt satt ut. Ville ikke spise, ville ikke leke, ville ikke ha godbit eller noe som helst. Han bare skalv så han ristet og krøp pistrende sammen i et hjørne. Vi trøstet litt og håpet at det skulle gå over, men da det var tid for neste tissetur nektet Eddie plent å gå ut av døra. Vi lempet han ut likevel, men han strittet i mot med fire stive bein da vi skulle prøve å gå. Etter litt godsnakking ble han likevel med noen få skritt, men ville absolutt ikke gå ut av innkjørselen. Det endte med at vi ruslet sakte bort dit hvor bussen pleier å stå parkert, og prøvde å lokke ham til oss med godbit. Til slutt kom han motvillig diltende. Vi brukte lang tid på å stå der og la ham lukte på alt og roe seg ned. 

Neste dag gikk vi ned til hovedveien og sto og ventet ved bussholdeplassen, slik at han fikk se flere busser kjøre forbi. Mens vi ventet trente vi på innkalling, og etter hvert lot han seg overhodet ikke affisere av verken busser eller biler.

SKEPTISK. Et par dager var Eddie ganske uvillig til å gå utenfor oppkjørselen. Det gav seg heldigvis.

I går var Edward lykkelig og glad med på hagearbeid hele dagen, helt til vi skulle grave opp en rot. Han ble helt rabiat ved synet av spaden, og ville ikke gi seg med å knurre og bjeffe, uansett hvor mye vi hysjet på ham. Han fikk lov til å undersøke spaden så mye han ville, men den var og ble en voldsom provokasjon, så han gav seg ikke før vi la den vekk. Skulle gjerne visst hvordan vi skulle forholdt oss i denne situasjonen.

Han har også vært litt skeptisk og redd i møte med fremmede mennesker. To småjenter på sykkel var så skumle at han tisset på seg, men da han endelig lot seg lokke til å hilse på dem, var det ikke ende på hvor gjevt det var. Aller helst ville han ha lekt med dem resten av dagen.

Leking blir det nok mye av de neste ukene, for i morgen kommer ”storebror” William på påskeferie hit. En hundeglad ung mann med mye energi skal nok klare å underholde Edward dagen lang, tenker vi.